Miss Tambourine

Jeg tar et fag som heter Online Journalism. Der er en av oppgavene å lage blogg. Siden jeg deler denne meg Audun, har jeg laget meg en ny. Den handler om ting som gjør meg lykkelig.  

Besøksbilder...

Vi fikk blomster for å sette i vasen vår.
Torsdag skulle vi egentlig ut og kjøpe pizza, men de var stengt så da laget vi selv i stedet. Mye bedre:)
Her er vi på sigthseeing og Michael sitter klar med kameraet for å ta bilde av Guinness logoen.
Søstrene snuse derimot, var mest opptatt av å ta bilde av seg selv:)

Årets første besøk

16 esker läkerol

16 poser fiskermenn

6 bokser leverpostei

2 poser holliday dipmix

1 flaske biotherm bodylotion

1 pose salt pandalakris

1 pose jungelvræl

1 canon batterilader

...var med i kofferten til Anne Berit og Michael da de kom på besøk på mandag. Alt var til oss, men de dro ikke hjem tomhendt. Guinness og Jameson melder om unormal stor pågang i sine souvenirbutikker. 

Vi har hatt fine behagelige dager sammen. Vi har drukket Guinness, spist god mat, vært på kino, ruslet i byen og kost oss. Besøk er alltid veldig koselig, men veldig trist når det er over. Det er ofte slik med besøk. Best når man venter på det, og jo lengre ut i besøket man kommer og det nermer seg slutten, jo værre blir det. 

De dro idag, før jeg startet på skolen. Etter at vi hadde tatt farvel og jeg hadde sendt dem trygt med bussen til flyplassen, ble det selvsagt noen tårer. Usynlige sådan, siden jeg hadde "glemt" å ta på sminke fordi jeg visste det ville skje. Mens jeg går bortover ved Liffey får jeg ei tekstmelding, " En liten overraskelse i dropsboksen din:)" (Dropsboks: en fin snusboks som jeg har drops i) Der, sammen med eskimodropsene jeg hadde lagt i tidligere, lå det så mange ricoladrops at boksen var vanskelig å lukke. 

Puttet et i munnen, gråt litt til, men nå var det fordi jeg var glad. Tusen takk for ei kjempefin uke:)  

Tiddelibom og sånn..

Igår begynte det å snø i Dublin. Litt sludd og noen helt vanlig dalende og luftige filler. De kaller det ekstremvær, og i England er det helt krise har jeg hørt. Da det pisket som verst, så jeg denne mannen på den andre sida av gata. Kledt i tynn hvitskjorte og flagrende slips.  Det var tydelig at været ikke skulle forhindre ham å slå av en prat... Typisk for Irer, prater som en foss men de kan ikke å kle seg. 

Når vi såkalte Vikings trekker i Bergans fra topp til tå, eskimosko, votter og russerlue ser vi disse merkelige menneskene i miniskjørt (uten strømpebukse) og åpne ballerinasko. Eller som denne mannen i tynn skjorte, i beste fall med en tynn jakke og paraply. Hvorfor er det slik at Irer ikke kan å kle seg? Det er jo dårlig vær hver dag. Kanskje er det denne såkalte optimismen de så stolt flagger med i etterkant av Celtic Tiger? " Selv om det er dårlig vær nå, trenger det ikke være dårlig vær når jeg skal hjem..." Eller er det fordi de drikker så mye at de ikke kjenner kulden? Hvem vet. Kanskje lider de av et ekstremt godt imunforsvar. Mens jeg, til tross for god innpaking, har blitt forkjøla igjen... 

Frisk luft...

På lørdag var vi på tur. En ganske lang tur faktisk, men bare rett utenfor byen. En sånn tur man tar for å få frisk luft og bevege seg litt. Vi dro ut til sjøen. iPhonekartet til Audun hadde estimert turen til 1time og 36 minutter til fots og 18 minutter med bil, én vei. Vi valgte første alternativ. Dessuten en flott anledning til å teste ut den flotte allværsjakken jeg fikk av Audun til jul.

Etter noen vegbommer, og to sure miner fra meg, kom vi frem til sjøen. To timer hadde det tatt. Like ved et enormt industriområde ligger det altså en kilometerlang strand og et flott turområde. Etter litt skjellplukking og utsiktnyting (til tross for regn og tåke) begav vi oss på turen tilbake. Like lang som turen dit. Men denne gangen på den veien som var tilrettelagt for friskluftsglade turgåere. Ikke langs bilveien der det luktet død og søppel og man uten lett kunne dumpet et lik uten at noen hadde merket det. 

Dersom det skulle være tvil...